hestelivet

Jeg har alltid hatt lyst til å lære om hestetrening, og jeg har også alltid hatt lyst til å reise. Jeg har ikke alltid hatt lyst til å bo i en uisolert hytte uten innlagt vann på kjøkkenet, hvor man må lage mat på en utendørs gassgrill fra 80-tallet. Jeg har heller aldri hatt noe særlig behov for å menge meg med mus og maur når jeg sitter i sofaen, hvor eneste utsikt er en tv uten kanaler. Det er også et poeng; jeg har aldri hatt lyst til å ha en tv som er slik et strengt mormonsk objekt at kanaler anses som for drøyt siden man aldri vet hva slags umoralskheter som kan sprette frem på skjermen. Jeg har heller ikke drømt om tolvtimers arbeidsdager i sol og sand som pga vannmangel _ikke_ kan etterfølges med en daglig dusj, før man legger seg i ei sammenklappbar seng uten laken.  Men om det er prisen man må betale for å lære om verdens mest fantastiske dyr… Vel, da kan man definitivt leve med det! (og laken er øverst på kjøpslisten….!)

I ti dager har Terese og jeg levd ranchlivet i Blanding, Utah. Og selv om vi lærer mye og opplever en ny og annerledes kultur, er det ikke akkurat noen piknik heller – i alle fall ikke for to norske jenter som er vant til sommerdager med ca 18 grader og en sval bris. Hver dag er det i alle fall 30 varmegrader, i tillegg til at sola nesten bestandig skinner fra skyfri himmel. (Hver dag drikker vi litervis med vann før vi svetter det hele ut igjen.) «Jobben» vår er å trene unghester, noe som er vanvittig spennende og givende, men også tungt i varmen. Hestene på Anderson Ranch er fantastiske, både fordi American Fox Trotters er en intelligent, rolig og godlynt rase, men også fordi Rex Anderson er dyktig i å avle frem gode egenskaper i hester. Men det betyr ikke at det ikke er mye arbeid før unghestene er trygge, ridbare hester. De skal bli vant til oss, til alle slags rare sprell og bevegelser vi kunne finne på å gjøre, og de skal også være herdet å klare til livet utenfor rundpadockens gjerder. De skal bli vant til at vi bestemmer fart og retning, til sal og hodelag, og til å bære oss dit vi vil. De skal være respektfulle, responsive og samtidig trygge. Det er i grunn nokså store krav for to-åringer som ellers bare har levd livet som late tenåringer på prærien.

Rex er en utrolig dyktig hestemann, og en drivende lærer. Han setter høye krav til oss, og det er dager både Terese og jeg begge blir frustrerte over at ting bare ikke er så lett som det ser ut. Andre dager er det noe som klikker på plass, og den følelsen man får da er utrolig herlig. Og det er det Rex vil at vi skal oppleve.

«There’s a difference between teaching and learning. I could teach you everything I can, but I’d rather you learned a bit yourself. I’d rather see you work and figure things out for yourself.”

Slik glir dagene over i hverandre, vi lærer mye og ellers er det gjøremål som foring, utrydding av sabotasje-jordrotter og montering eller flytting av svære vanningsystem. Ingenting vokser av seg selv her, og bøndene må jobbe hardt for å få gress til å vokse i sandlandskapet. Det er heller ikke enkelt å drive en oppdrettsranch hvor inntekten ene og alene kommer av salg av hestene, når landet er så preget av den økonomiske krisa, og gården ligger langt sør-vest, og utenfor en «by» med bare 3000 innbyggere. Vi er utrolig takknemlige for å i det hele tatt få komme hit, bo her og lære av vår helt egne hestemann.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det tar en stund før det går opp for meg et hun ikke er her lengre. Savnet kommer i små drypp, fraværet hennes blir tydeligere ettersom hverdagen durer videre og livet viser seg være forandret.

.

.

Bare en hest… En hest.

.

Hun gjorde noe med stemninga, med feelingen. Hun lærte meg så mye, fra dag en og helt til siste slutt. Jeg føler ikke at vi ble ferdige. Enda var det mye mer å hente, enda var det stykker igjen å gå.

.

Men hun er dratt. Jeg lastet henne selv på hengeren, hun og den tre år gamle sønnen hennes. Tre år… Han var virkelig bare et lite knøtt når han kom hit!

.

Hun var hesten med mest fart i rumpa, størst propell, høyeste vrinsk. Den mest komplekse, kanskje. Eller bare den jeg kjente best. Jeg kunne skrevet så mye om henne! Side opp og side ned… Kjenner en stor ømhet for henne, den røde lille merra mi. Når jeg tenker på henne, tenker jeg på Dorrance’s ord: “We’re trying to get the horse brave in his feet, the horse is real scared in his feet”.

.

Og hun ble modig i beinene sine, etterhvert. Men hvor mange timer arbeid det ligger bak den følsomheten, responsiviteten, roen og tryggheten hun nå besitter… Det er i alle fall et tresifret tall – om ikke mer.

.

.

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

Riders

.

The surest thing there is is we are riders,
And though none too successful at it, guiders,
Through everything presented, land and tide
And now the very air, of what we ride.

.

What is this talked-of mystery of birth
But being mounted bareback on the earth?
We can just see the infant up astride,
His small fist buried in the bushy hide.

.

There is our wildest mount–a headless horse.
But though it runs unbridled off its course,
And all our blandishments would seem defied,
We have ideas yet that we haven’t tried.

.

- Robert Frost

.

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er flere år siden, men jeg husker det enda klart. Og der og da lurte jeg på hvorfor hun presiserte det så innmari. Vi sto lent mot et par store rundhøyballer. Oppå den ene lå det en sekk kraftfor som det hadde gått hull på. Vi hadde møkket boksene, og de to unghestene gikk løse i stallgangen. Hoppa kom tuslende mot oss, av natur var hun både nysgjerrig og sosial. Hun fikk teften av kraftforet bak meg, og strakte ut hodet og halsen for å nå frem til det.

- Dytt henne unna, sa læreren min.

Jeg gjorde det. Hoppa rygget bakover, men etter en liten stund ville hun gi kraftforet en ny ”go”. – Nå, dytt henne unna, sa læreren. Intensiteten i stemmen hennes fanget oppmerksomheten min. Jeg dyttet hoppa unna enda en gang. – Et steg foran, Maria, sa læreren. – Alltid et steg foran.

Hun så på meg med inntrengende øyne. – Nå, nå kommer hun igjen.

Denne gangen rakk jeg å avverge henne før hun i det hele tatt hadde nådd kraftforet. Hun rygget unna, og kom ikke tilbake.

Det virket som – og var i grunn – en liten ting. En liten ting læreren min la stor vekt på, der og da tenkte jeg at kraftforet kanskje ville gi hoppa vondt i magen. Men ordene hennes ble sittende i hodet mitt. Et steg foran. Alltid et steg foran. Etter hvert kom jeg over de samme ordene i artikler skrevet av andre hestetrenere, og i min omgang med hester begynte verdien av ordene langsomt å sige inn.

Det handlet ikke bare om akkurat den situasjonen, om den hoppa og kraftforet hun ikke skulle få. Det læreren min prøve å få meg til å forstå, var at det var en større sammenheng.  En del av en filosofi, et viktig verktøy jeg ville få bruk for.

Alltid et steg foran, i så å si alle sammenhenger når det kommer til hest. Være klar til å ta i mot, møte, svare. For å avverge noe eller få noe til å skje. Ligge et steg foran, legge en plan, få hesten med på tanken før den legger sine egne planer. I alle situasjoner, både på bakken og på hesteryggen.

Det er nå som jeg prøver å lære bort noe, at jeg tenker på måtene min lærer fikk meg til å skjønne forskjellige ting. Det var mange ting som var svært viktige, og gjennom det daglige hestelivet lærte hun meg å stille spørsmålstegn, fundere og observere. Ofte kunne vi stå lenge og bare se på hestene. Det virket ikke som om hun noen gang ble lei av å bare se på dem, snakke om dem. Hun hadde alltid noe å fortelle om dem. Sjeldent om hva de gjorde, men om hvorfor de gjorde hva de gjorde.

Hun lærte meg om dem, om hestene, om måten de fungerer på og måten de tenker. På den måten ble jeg tvunget til å lære meg å se verden fra hestenes perspektiv for å kunne vite hvordan jeg skal behandle hestene, hvordan jeg skal gå frem for å få dem til å forstå meg og hva jeg vil. Det er vanskelig, men hver dag lærer jeg noe. Hun lærte meg å lære.

 Enda er jeg bare i startfasen, helt, helt i startfasen - men jeg kommer meg videre, og da er det ingenting som er mer spennende enn hestelivet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en nydelig dag, og innen klokken er halv åtte er jeg ute og i arbeid. Jeg begynner med å frakte silo fra det store gjerdet til innhegningen som rommer de to seneste nykomlingene. Fjordingen Stjerna og islandshesten Stella sto begge alene før de kom hit, og etter å ha lengtet etter selskap, fant de lett og konfliktløst, tonen med hverandre.

Når jeg er ferdig med silofraktinga, parkerer jeg trillebåra utenfor stallen og går inn til en rekke utålmodige hester som stikker hodene over bokshalvdørene og vrinsker sin hilsen. Skrur på lyset og radioen, måler opp kraftfor mens hestene stamper med beina og utålmodige maser etter frokosten sin. Det er en god rutine, og jeg kjenner det er deilig å ha ferie og slippe å stresse med noe.

Mens de spiser børster jeg av dem nattens sagflis. Jeg har ansvaret for fire nå. I tillegg til mine egne to forhester er jeg atter en gang dagmamma for treårige Hugo, og så er det jo Stella. Etter hvert kommer de andre jentene også til stallen, og når Stjerna leies ut, går Stella nesten opp i fistel. Hun vrinsker panisk etter venninnen sin, som med svinsende hale forsvinner ut i den klare, blå morgenen. Jeg tenker ikke så alt for nøye over det før jeg ser henne steile inne i boksen sin, og jeg blir nesten litt paff.

- Hallo du! Er du så redd for å bli etterlatt?

Jeg tar med meg grima og går inn til henne. Hun reiser seg på to foran meg.

- Oy!

Jeg smekker til henne med leietauet og hun rygger et par steg unna. Men øynene hennes er glassaktige, hun er ufokusert på meg og tripper nervøst rundt i boksen sin. Når jeg får kontakt med henne, ber jeg henne vente et par ”takter”, før jeg rolig leier henne ut. Etter å ha arbeidet litt med henne dagen i forveien, er hun allerede litt bedre å leie. Problemet med henne bunner i mangel på respekt; hun er brøytende og har lært seg å ta over styringen når hun føler at det trengs.

I løpet av dagen reiser sola seg høyt på himmelen. Det er herlig. Værmeldingen lovet regn, men på radioen ber de oss i Nordland om å glise over feilmeldte værmeldinger.

Temperaturen kryper oppover, og rundt elleve går jeg ut igjen.

Stella er klar for leksjon nummer to. Grime og leietau er alt vi trenger, og med stor ro og tålmodighet jobber vi oss frem til en større forståelse for respekt, generell høflighet og mykhet. Når jeg ber henne stoppe og hun ikke har lyst til det, stopper jeg ganske enkelt og lar leietauet strammes mellom oss. Jeg lar henne jobbe med leietauet, ikke med meg. Jeg lar henne erfare at hun setter seg selv inn i sitt eget press, og langsomt begynner hun å søke etter løsninger for å oppheve presset. Hun stanser, tar et nølende steg bak – og jeg gir henne slakk i leietauet øyeblikkelig. Det knaker under topplokket hennes. Jassåå…

Etter hvert kan vi leie hvor vi vil, og jeg trenger ikke en gang stramme leietauet for å få henne til å stoppe. Det er nok å stoppe selv, og rolig stanser hun ved min side. Går hun et steg ekstra, møter hun presset i leietauet, og hun setter seg selv fri ved å rygge bak igjen.

I tillegg jobber vi med posisjonering av hodet hennes. Det kommer til å spille sin rolle når vi skal ri senere. Når vi rir sitter vi jo tross alt med hestehodet i hendene. Jeg legger en hånd mellom ørene hennes, og en hånd ved leietausfestet under nesa. Presser den ned med et ørlite trykk – ikke stort og ikke hardt. Det tar litt tid, men når hun skjønner hva som er forventet av henne, senker hun hodet. Snart er det nesten nok å bare legge hånden på hodet hennes før hun senker det til bakken.

Hun er lettlært og smart, men hun har en liten uvane med å nappe. Det kan være et tegn på usikkerhet, derfor gjør vi alt langsomt og grundig. Det kan også være et tegn på at hun er vant til å bli matet fra hånda, men det vet jeg ikke. Jeg kjefter ikke på henne, men ignorer det og tror kanskje at det er et problem som vil forsvinne av seg selv mens vi arbeider oss videre. Hvis ikke får vi ta det for seg selv, senere.

Det er morsomt å ha en ny hest å arbeide med igjen. Begynnerfasen er alltid spesielt spennende, da skal det ikke så mye til før man ser en klar endring.

-

Så ble det tur på både Solveig og Seaking også. Kjempedeilig påskevær, og gutten ble våt av svette da vi gikk over åkrer fulle av djupsnø, og videre opp bakker i skogen. Ivrig var han også, og så vidt det var stoppknapp på ham når han fikk galoppere! Han storkoste seg, og det er deilig å se! : )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det handler om respekt. Det handler om å respektere for å bli respektert, og det handler om å få et bedre forhold mellom hesten og håndtereren.

I går kom det en ny frøken til flokken. En flott liten islandshoppe med navn Stella, som jeg skal trene. Hun ser ut til å ha et rolig og godt lynne, men hun mangler respekt – totalt.

.

Og når jeg tenker på det, ser man det tross alt hele tiden. Hester som buser ut døren med leieren på slep, hester som dulter hodet sitt borti deg når den skal se til siden, hester som går et steg inn i deg før de stopper, hester som røsker hodet ut av grima når du skal ta den av, som stikker nesa nedi bøtta før du har satt den ned og hester som ignorerer leietauet og bittet, mens de buser av gårde og knapt enser stopp-signalene du febrilsk sender i hytt og gevær.

.

Hvis vi skal beskrive disse hestene, blir ofte adjektivene ”frekk” og ”sterk” brukt. Frekk fordi den ikke viser respekt, og sterk fordi den legger styrke i denne mangelen på respekt. Og i en situasjon hvor du plutselig befinner deg klemt mellom hesten og veggen, og hesten ikke leer på så mye som et øre mens du febrilsk prøver å dytte den unna – da virker ordene ”frekk og sterk” mer enn passende.

.

Det er enkle forklaringer, og hesten er lett å skylde på. Den klager ikke, protesterer ikke, og fortsetter ganske enkelt med å tråkke deg på tærne eller stå bom stille når du prøver å flytte på den.

.

Men er det sant? Er det virkelig slik det er? Frekke hester?

.

Hesten har en rekke instinkter, og et av disse er hestens instinkt om selvbevarelse. Å ta vare på seg selv. Det er dette instinktet som slår inn når hesten føler at noe er skremmende og den rygger unna, stikker av eller nekter å gå frem fordi den er usikker på noe. Og hesten har rett til det. Hesten har rett til å ta vare på seg selv.

.

I vår omgang med hesten, er dette et instinkt vi kan utnytte. Vi er ikke naturlige for hesten, og det er dermed naturlig at en hest som ikke er så godt kjent med mennesker holder en viss avstand, slik at den kan overveie situasjonen og kalkulere faren. Denne avstanden burde vi sette pris på. Den skaper en trygg boble rundt både oss og hesten.

.

Med en tam hest hvor denne respekten for avstand ikke er fjernet gjennom eierens håndtering, kan man oppnå svært gode resultater, med svært små signaler. Du bruker hestens kroppsspråk og uten å så mye som røre på hesten kan du få den til å flytte seg i hvilken retning du ønsker, du kan få den til å rygge, gå frem, flytte bakparten selv om forparten står i ro osv – rett og slett vike for den plassen du krever. Du sender ut signaler som hesten oppfatter, og responderer til.

.

Men i vår natur ser det ut til å ligge et nokså sterkt behov for å være nær, kose, klø og være god. Vi stiller oss rett fremfor hesten og klør den i panna. Å stille oss rett fremfor en hest, er i seg selv en truende handling. Vi stiller oss med den bredeste sida vår frem og utfordrer hesten. Det er det naturlige budskapet for hesten, men vi lærer hesten at vi ikke er farlige, fordi vi bare kommer med kos.

.

I og for seg høres ikke det ut som den største forbrytelsen man kan begå. Men det, sammen med å hele tiden være for nær hesten, resulterer gjerne i en brøytete hest. Vi lærer nemlig hesten å ignorere kroppsspråk.

.

Den trygge bobla sprekker, og hesten lærer seg gradvis at avstand ikke er nødvendig, at den har lov til å brøyte seg på oss.

.

Og da sitter vi der da, med ”frekke og sterke” hester, og det er egentlig ingens feil, for man gjør jo så godt man kan. Men man har like fullt et problem, som må håndteres.

.

Og her kommer lille Stella inn. Lita, rødbrun og søt, og uten aning om alt hun snart skal settes gjennom… Og når vi er ferdige håper jeg ingen noen gang vil finne på å kalle henne verken frekk eller sterk.

__________________________________________________________

I like to see the rider work with the naturalness the horse is born with, and to put it to use

- Tom Dorrance

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har blåst. Så mye at det nesten ikke har vært mulig å bevege seg utendørs. Med mellom ti og femten minus og stiv kuling, har det i alle fall ikke vært mulig å ri. Det betyr imidlertid ikke at tiden ikke har vært utnyttet godt!

Med lilla vinterdekken på hoppa og bobleklær og ulljakker på meg, har det båret ut og vi har utnyttet det heftige været til miljøtrening. Det er så mye som er skummelt når det blåser; så mange lukter og inntrykk, lyder og bevegelser. Det er med andre ord perfekt for å drive miljøtrening.

Og det har gitt resultater. Nå, når været er godt igjen og vi kan ri, er hun allerede roligere. Alt som er skummelt ute må hun forsere. Det blir utfordringer, og når hun vinner får hun selvtillit. Mot som gjør henne tryggere på seg selv, og dermed roligere. For en stund siden leste jeg i Tom Dorrance’s bok. We’re trying to get the horse brave in his feet. The horse is real scared in his feet, and we’re trying to get him brave in his feet.

Når vi trener på jordet, kommer jeg til å tenke på noe annet jeg også leste. Når vi traver blir hun småstressa, selv om vi rir på et jorde og det ikke er mange ting til distraksjon. Hun hever hodet og traver fort, med høye beinløft og lite konsentrasjon. Jeg har ikke sal som passer henne, og det gjør det vanskelig for meg. Men plutselig merker jeg at jeg prøver for hardt. Konsentrerer meg for mye om voltene, om svingene, om styringen. Det er vanskelig å konsentrere kroppen om å være rolig når hun er så urolig, når takten ikke går så bra og jeg av og til kommer i ubalanse. Men når jeg puster ut, løfter hodet, lener meg litt bak, slapper av i magemusklene – slapper hun også av. Jeg prøver å styre bevegelsene hennes mer med hofta, beinene, setet, og hun senker tempoet. Jobber bedre, blir mer avslappet.

People need to stop working on the horse, and start working on themselves.

I blant er det vanskelig å være så på egenhånd. Å ikke ha noen i nærheten jeg kan lære fra. Jeg hadde en lærer, en mentor, en venninne. Et fantastisk hestemenneske, men jeg tror ikke jeg kan si hun er en del av livet mitt lengre. På mange måter føles det tomt. Jeg har bøker, og tankene kverner ofte rundt hest, trening og ulike filosofier.

Men det er ikke til å komme utenom. Jeg må lære selv. Lete etter hva som gir mening, hvilke råd som passer til hvilken situasjoner. Og selv om det i blant er tomt, vanskelig – de gangene ting gir mening, når jeg skjønner hestene og kan hjelpe dem, hjelpe oss som ekvipasje – de gangene er det godt. Faktisk helt fantastisk, og jeg kjenner hvor utrolig givende det er å drive med hest. Å tenke, eksperimentere, å få til, å lære, å gjøre noe av betydning – ikke bare for meg, men også for hesten. Det er en fantastisk følelse!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skjelver, hyperventiler og har bare en eneste ting i sikte: mitt livs store kjærlighet, som løper - rytterløs og med dinglende tøyler – midt på hovedveien, alt for langt foran meg, og uten omtanke for omgivelsene. I hodet mitt, som kjennes numment og paralysert ut, hører jeg tutende biler, hylende bremser og kvalmende smell.

Det er en nydelig dag. Vinden har omsider stilnet, noe som gjør de femten minusgradene mer enn bare overkommelige – nesten innbydende. Alle fem ridbare hester på stallen gjøres klar for tur, og vi rir av gårde med lette sinn. Sola skinner. Det er februar. Jeg elsker vinteren, elsker kulden og friskheten i kinna, den behagelige hesteryggen under meg. Jeg og J rir barbak, og hele gjengen rir ned til et jorde hvor vi kan boltre oss i snøen. J får hjelp av en dame i hestemiljøet, han er nokså fersk på hesteryggen, men slett ikke verst. Hestedama er av typen som liker å innta lærerrollen, og hun er helt i ekstase over den flinke eleven.

- Et naturtalent! Gud og gud, du må være så stolt!

Og jeg er stolt. Mens jeg leder vei i volter på ponnien, traver han etter oss uten sal, på min flotte svarte hest, Seaking. Seaking har store, runde bevegelser som kan gjøre det vanskelig å sitte ned i travet, men kjæresten min gjør det bra. Jeg er kjempestolt.

Etter en stund overlater jeg ham under hestedamens instruksjon, og konsentrerer meg om ponnifrøkna. Det er en idyllisk plass å ri; et stort jorde helt nede ved havet; havet som er isblått og som bærer den klare, gule sola med seg og over det hvite, langstrakte jordet. Stemningen er rolig, konsentrert, alt er perfekt.

Og så – som om det går i sakte film forvandles den nydelige formiddagen seg langsomt om til en skrekkscene. Jeg snur ponnien for å se litt på J og Seaking, som fortsatt traver på volter. I det de tar den borteste svingen, øker Seaking tempoet. Ikke så alt for mye, men nok til at J mister balansen, og sklir sidelengs. Han mister kontakten med hesten, glir av, og Seaking skyter fart. Jeg hopper av Solveig for å rope på ham, og forventer at han stopper. Han er en sånn type hest. Han stopper. Han stopper alltid. Han stopper. Han stopper. Jeg roper. Han stopper ikke. Han stopper ikke.

Plutselig har han nådd kanten av jordet, han løper gjennom et boligfelt og opp på hovedveien. Jeg løper etter med ponnien ved siden av meg, roper Ptroooo gutt! og skjønner ikke hvorfor han bare løper.

Han når en sving, en bil kommer brummende bak ham, jeg tenker at jeg må opp på Solveig for å nå ham igjen, men idet jeg skal hoppe opp på ponnien, skjønner jeg at jeg har gått inn i sjokk. Kroppen fungerer ikke. Hendene skjelver voldsomt, og foran meg – langt, langt foran – traver den svarte hesten min med lange steg og hevet hode, utspilte nesebor og midt i veien. Hesten min. Hesten min.

Jeg kommer meg opp på ponnien, og vi løper etter. Hun er uviktig i denne prosessen, bare et fremkomstmiddel og jeg er vagt oppmerksom på hvordan tøylene er alt for stramme, hvordan jeg humper opp og ned på henne, hvordan pusten min ikke lengre er åndedrag, men høylytte hikst, små hyl i fortvilelse, han er langt foran, han løper forbi kryss og mennesker, innkjørsler og mot rundkjøringa, mot skolen og den lokale butikken. Han er så vakker, så usannsynelig vakker, og jeg klarer ikke nå ham igjen. Han kommer til å bli påkjørt. Han kommer til å få vondt. Han kommer til å dø. Han kommer til å dø!

Så – omsider, sakker han av. Jeg klarer å konsentrere meg nok til å ikke styrte opp bak ham, men styrer Solveig i en ring rundt ham. Jeg strekker meg ut og får grepet om tøylene hans. Lettelsen kommer med følelsen av hånden som lukker seg om læret, og jeg sklir ned mellom hestene og slenger armene om halsen hans. Tårene triller. – Din dust! Din dust! Du er en dust!

Og jeg kysser ham på mulen og han presser hodet inn mot magen min, som om han skjønner at han har gjort meg reddest i hele verden, like redd som om det var barnet mitt som trillet i barnevogn i stødig kurs mot togskinner og innkommende tog. 

Når det er kveld, og jeg kommer gående hjem fra en venninne, må jeg bare stikke innom stallen. Bare for å se om han lever. Jeg vet det er irrasjonelt, unødvendig, men jeg klarer ikke å la være. Og jeg kjenner det, nå sterkere enn noen gang før, jeg elsker ham. Mer enn hva som er rasjonelt, nødvendig, men jeg klarer ikke la være, han er umulig å ikke elske. Så spesiell. Så følsom, så vakker, så uttrykksfull. Lyset blinker på plass, og han stikker hodet ut av boksdøra. Jeg legger votten mot kinnet hans, stryker det svarte, glatte ansiktet hans og sukker lettet. Så kan jeg gå inn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha hatt Solveig i to og et halvt år, kjenner jeg henne ut og inn. På tross av at jeg underveis både har mistolket henne og forbannet henne litt. Men nå er det ikke til å komme forbi. Jeg tror jeg kjenner hesten nesten like godt som jeg kjenner meg selv.

Høsten 2007 var jeg på utkikk etter ny hest, hest nr to i rekka. Og akkurat denne høsten flyttet det en jente til bygda, med en kaldblodsmerr med føll. Uten stallplass og penger til å ha to hester, spurte hun om jeg ville ha merra på for, og om føllet kunne få stallplass på gården vår. Jeg lot meg ikke be to ganger, og en mørk kveld kom de tuslende den lange milen fra det midlertidige beitet hun hadde lånt, til gården.

Det var på ingen måte kjærlighet ved første blikk. Hun var søt. En søt og rund, rødbrun ponni med skamklipt, svart pannelugg. Hesten jeg hadde hatt året før hadde vært en nydelig, stor gråskimlet blanding mellom Fullblods og Araber, med vakkert formet hode, runde utspilte nesebor og store, våkne øyne. I tillegg hadde det vært en hest jeg klikket totalt med, og virkelig ble glad i. En hest som hadde føltes som min for alt det var verdt, selv om det bare var en forhest jeg hadde i et halvt år.

Denne hesten… var ikke min. Føltes ikke som min, eieren hennes var i stallen og ble senere en svært god venninne, og i tillegg var hun ikke helt ”min type” hest.

Når vi red var hun stresset. Helt grei myk i munnen, men med evne til å kave seg virkelig opp og blokkere ute alt. Siden hun hadde vært noenlunde fin de første turene, fant jeg ut at hun bare var vrang. Jeg var en fjått. Jeg skylder på uerfarenhet, og er takknemlig for at jeg har kommet noen steg videre nå. Jeg ble sint på henne når hun stresset, noe jeg ser nå bare må ha gjort ting verre for henne. Hun kunne være vrien med salen, i blant både sparket og beit hun. Jeg tolket det som at hun var lunefull. Lenge. I sannhet hadde salen gitt henne ubehag, noe hun husket og fryktet. Senere la hun på seg, endret litt form, og salen ble i tillegg for liten.

Hun kunne deise hodet inn i mitt, tråkke på meg i forbifarta og generelt sett bry seg lite om at jeg var ”i veien”. Jeg syntes hun var frekk. Nå ser jeg at det ikke handler om frekkhet, direkte, men om hvordan hun har blitt trent, fra hun var liten. Mange mennesker har det med å alltid skal være så tette på hesten. Brøyte seg vei og generelt sett ikke tenke så nøye over verdien i avstand. Det gjør at hesten heller ikke tenker så nøye over verdien av avstand. En hest ønsker avstand av natur, det har med dens selvoppholdelsesinstinkt å gjøre. Når vi eliminerer avstanden, lærer vi hesten å kunne presse seg på oss også, på å ikke vise oss den respekten vi gjerne krever. Å kose for mye med unghester, og alltid bare skulle være nær, er en stor uting.

Vi har tråklet oss gjennom årene sammen, jobbet og vært frustrerte. Misforståelser og dårlig kommunikasjon har gjort ting vanskelig. En periode nikket hun med hodet, steilet og nektet å gå. Det viste seg at hun hadde vondt i munnen, og trengte en tannrasp…

Er det noe denne hesten har lært meg, så er det at hesten alltid har rett. Jeg har tatt så mye feil, og jeg skylder henne så mye, at jeg nesten burde skamme meg. Men jeg gjør ikke det. Det er ingen vits i det. Jeg ser heller tilbake med stor takknemlighet, og vet at hun har ført meg et godt stykke videre.

Og jeg kjenner henne nå.  Godt. Jeg ser henne, noe som har gjort at hun også har blitt forbedret. Jeg ser ikke lengre på symptomene, men graver litt dypere og finner rota. Og når rota tas, forsvinner symptomene.

Hun deiser ikke hodet inn i mitt, hun er langt mer varsom rundt mennesker enn noen gang før. Mer respektfull, på mange måter.

Kommunikasjonen oss i mellom er mye bedre, når hun stresser tripper hun ikke på langt nær så ofte som før, og jeg kan i stor grad virkelig ri henne, kun med kropp og ro. I tillegg har jeg funnet ut at årsaken til at hun stresser, er at hun faktisk ikke er så trygg på seg selv, hun er avhengig av andre hester for å være trygg og rolig. Men når jeg vet det, kan jeg jobbe derfra, og vi kan komme oss videre.

Det er en stor følsomhet i henne, som jeg alltid oppmuntrer. Det har tatt tid å grave den frem, men den lå der, latent, hele tiden, og den kommer bare til å bli bedre.

Og nå, omsider, er det så mange ting… så mange ting som gjør at jeg kjenner det, helt i dypet av hjertet, hesten min, og jeg er glad i henne. Måten hodet hennes alltid henger over boksdøra når det er folk i stallen. Nysgjerrig, åpen og levende i håpet om litt kos. Så ekstremt kjærlig og glad i oppmerksomhet! Det plager henne når noen ikke er fornøyde med henne. Hun ønsker å gjøre til lags og hun ønsker å komme overens.

Det er utrolig gode egenskaper i en hest, det er noe som bidrar sterkt til imøtekommenhet og legger opp til godt samarbeid mellom hest og rytter. Med tiden, etter som vi har jobbet sammen, utviklet oss og blitt kjent med hverandre, har jeg sett at hun virkelig er en herlig hest. Og at vi bare har fem-seks måneder igjen sammen, er plutselig ganske dumt.

______________________________________________________________

Your horse is not your slave, he’s your partner. You’ve got to be one mind and body.

- Ray Hunt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun er liten og nett, tynn, men med tykk, mørk pels. Øynene er store og uttrykksfulle, og de nølende stegene hennes viser til at hun er varsom av seg. Likevel ser jeg en villighet i henne, og jeg synes hun er skjønn. Eieren hennes, derimot, gir meg frysninger.

En av leietakerne på stallen har et par islandshopper på helfor. Det er nok å si på hvordan de er trent og hvordan de dermed er, men det får bli en annen historie. Begge har hvert sitt toårige avkom, og de står hos eieren. En dag i stallen forteller leietakeren at hun fikk en interessant telefonsamtale.

- Hun er steike tullete, spurte om jeg hadde hodelag og sal å låne henne så hun kunne ri på føllene!

Føllene det er snakk om, står sammen på utegang. De er to år dette året og den ene er en hingst og den andre er en hoppe. Det er et under om ikke hoppen er drektig, og en dag ringer eieren igjen og ber henne som låner de andre hestene sine, å passe hoppa også. ”Så det ikke blir føll”.

Den vesle hoppa er nølende når hun skal inn i en stall, for aller første gang i sitt liv. Ute er det mørkt, og inne i lyset står alle de andre seks hestene og stirrer ivrig på inngangen, hvor hun har stilt seg med halsen utstrakt. Hun er usikker, men nysgjerrig, og selv om hun er lite leid og ikke skjønner helt meningen med leietauet, ser jeg at hun kommer til å komme. Jeg ber om små bevegelser i min retning, og straks hun gir etter, kommer slakken i leietauet momentant. Et par minutter er alt hun trenger, max. Eieren hennes ser ikke det samme som jeg ser. Hun ser en hest som har stoppet i døråpningen, og hun går bak henne for å behjelpelig dytte henne inn. Når ikke det fungerer, stiller hun seg halvveis i døråpningen og skal se på at jeg leier henne inn, og jeg må be om å få litt rom. Hun tar et steg unna, og blir stående å kose med hesten i stede. Oppgitt må jeg bite meg i leppa, og jeg er glad dette er en unghest og ikke en hest med reell frykt for nye steder. Nysgjerrigheten vinner som regel over til sist for så unge og åpne hester. Selv om eieren måtte legge alle slags hindringer i veien, slik som denne gjør. Hun presterer til og med å hente en av hestene på stallen, for å ”lede vei”. Det hun ikke tenker på er hvor smalt det er i gangen, og hesten hun har valgt, rygger ikke særlig bra.

Jeg sukker. Men vi kommer oss inn, til slutt.

I lyset ser vi henne tydelig. Pelsen dekker litt over, men hun er merkbart mager. Leietakeren som har fått i oppgave å passe henne, spør forsiktig om hun bruker å få kraftfor.

- Jeg gav henne litt i fjor vår, er svaret hun får.

Litt brysk spør jeg om hun har ridd på henne, og jeg frykter det verste. Jeg blir lettet når hun sier nei, men barna har sittet litt på henne. Senere får jeg vite at det ikke er snakk om småbarn. Store, ti år gamle unger, på en tynn og spinkel liten islandshoppe, som ikke skulle vært introdusert for slikt før om enda to-tre år.

- Men jeg ser jo at hun var flink å leie da, selv om jeg ikke har rørt henne på flere måneder.

Ingen av oss svarer henne. Vi bare ser på den lille hesten i boksen foran oss, og jeg kjenner i alle fall hvordan mitt hjerte sveller. Så utrolig liten! Ved haken og opp mot øret mangler hun nesten all pelsen, trolig et slags eksem. Hovene hennes er lange og ustelte, men tross alt dette er hun ubeskrivelig skjønn. Nå er hun litt reddet, og vi kommer til å gjøre vårt aller beste for at hun skal få det godt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende